Mads Peter Christiansen – artillerist i Andre slesvigske krig 1864

Mads Peter Christiansen var min tipp oldefar. Han ble født i Vinkel i 1833 som sønn av Christian Pedersen og Else Marie Jørgensdatter. I oktober 1859 giftet han seg med Kirsten Marie Sørensdatter. De kjøpte en mindre eiendom i Mammen som litt øst for Vinkel. I dag tar det ca 10 minutters kjøring med bil fra Vinkel til Mammen.

Når jeg begynte å lete i denne delen av familie fant jeg tidlig ut at Mads Peter trolig hadde deltatt i den andre Slesviske krig eller den dansk tyske krig i 1864 som den også kalles. For å finne ut mer om dette lette jeg i Lægdsrulle hvor jeg fant ham, men jeg klare ikke se at det sto noe om krigsdeltagelse der. Så lette jeg i søknader om erindringsmedalje. Dette var en medalje for deltagere i krigen som ble i stiftet i 1875 og som veteranene måtte søke om å få. Jeg fant søknaden hans og fikk med det bekreftet at han hadde vært med. I søknaden har han svart nei på spørsmål om han ble skadet eller ble tatt til fange. Han hadde også oppgitt hvilken avdeling han tjenestegjorde i men der klarte jeg ikke tyde skriften hans.

Jeg lot saken ligge der, men da jeg et par år senere leste om han i Vinkel bogen. Der sto at han hadde vært artillerist og jeg forsøkte jeg meg litt igjen uten å komme noe videre. Men enda litt senere så jeg igjen på søknaden om erindringsmedalje. Jeg klarte fortsatt ikke tyde hva han hadde skrevet som avdeling han hadde tjenestegjort i men kom på at jeg kunne lete litt blant de andre for å se om noen hadde skrevet noe som lignet og som jeg kunne tyde. Og der traff jeg blink. Jeg fant en som hadde skrevet 6. Fæstningskompagni og når jeg sammenliknet det med Mads Peter sin søknad var det han hadde skrevet også. Når jeg så søkte opp avdelingen fant jeg ut at 6. Fæstningskompagni var en artilleri avdeling. Når jeg så igjen på Lægdsrullen så jeg datoen 15/12 1863 sto der. Og det kan stemme med når Danmark kalte inn mannskap i opptakten til krigen.

Mads Peter var 30 år da han møtte til krigstjeneste. Han var nylig blitt enkemann, hans første kone Kirsten Marie døde 17 Nov 1863, trolig av tuberkulose. Hjemme var den 1 år gamle datteren Else Marie som er farmor til min mor. Det er så langt jeg vet ikke noen brev eller andre opptegnelser fra Mads Peter om hans opplevelser under krigen. Men det er bevart rapporter fra offiserer og brev fra medsoldat, så 6. Fæstningskompagni vet vi en del om og kan gjennom det få et godt inntrykk av hva han var med på.

Bakgrunnen for krigen kan man lese mer om på Danmarshistorien.dk eller på nettstedet til Historiecenteret Dybbøl Banke 1864.dk. Men én forenklet versjon er at i 1864 eksisterte ikke Tyskland slik vi kjenner det i dag, men området var delt opp i en rekke selvstendige stater som var medlem av det Tyske Forbund. I dette forbundet var Preussen og Østerrike de dominerende makter. Danmark bestod av selve Danmark og 3 Hertugdømmer, Slesvig, Holstein og Laurenborg. Holstein og Lauenborg hadde tysktalende befolkning og var med i det Tyske Forbund, mens Slesvig hadde en blandet befolkning. Grensen mellom Holstein og Slesvig gikk rett nord for Kiel og grensen mellom Slesvig og Danmark gikk litt sør for Kolding.

Mysunde

Da den politiske situasjonen tilsa at det gikk mot krig kalte Danmark inn styrker i desember 1863. Julaften 1863 gikk Østeriske og Preussiske styrker inn i Lauenborg og Holstein. De danske styrkene trakk seg tilbake uten motstand til Slesvig. Der hadde de festningsverket Dannevirke som lå i området rundt byen Slesvig som politikere og almuen hadde stor tillit til kunne holde stand mot invasjon. Den 1 februar 1864 rykket Preussiske og Østeriske styrker inn i Slesvig. På morgenen 2 februar beveget 1 Preussiske korps seg mot byen Mysunde. Mysunde ligger øst for byen Slesvig på en halvøy i den trange fjorden Slien som strekker seg inn fra øst mot Slesvig. Her var det skanser som var en del af Dannevirkes østlige fløy. Området var viktig fordi det her var mulig å krysse Slien her for så å kunne angripe selve Dannevirke fra flanken og i ryggen.

Det var her 6. Fæstningskompagni var stasjonert. Kompaniet bestod av ca 150 mann og de disponerte 20 kanoner av forskjellig størrelse. Oppdraget var å yte artilleristøtte for 18 Regiments 1. Bataljon. I området var det en rekke skanser. De viktigste var Skanse a og b som lå på hver sin side (a på Østre og b på vestre side) av veien inn til byen Mysunde. Det var på disse størstedelen av 6. Fæstningskompagni ble utstasjonert men de bemannet også skansene g1 og 2 som lå på vestre Banke av Slien. Herfra kunne man beskyte vest og sør for Skanse b. Øverste befal for kompaniet, Kaptein Hertel, skriver følgende om plassering av styrkene i sin rapport fra trefningen:

«Det Artillerie som deltog i Træfningen den 2. Februar ved Mysunde bestod af: Skandsen a. under Commando af Lieut. Bache, besat med 4-12 Pds (punds)K:K (kugle-kanoner) og 4 _ 24 Pds (punds) G.K. (granat-kanoner) Resv. Corporal Hassing 4 Undercorporaler 57 Menige

Skandsen b. under Commando af Lieut. Klubien, besat med 2-12 Pds. K.K.og 4-24 Pds. G.K. Reservecorporal Nörgaard 3 Undercorporal 35 Menige.

Skandsen d. under Commando af Corporal Bendixen besat med 2-12 PdsK.K 1 Undercorporal og 12 Menige.

Skandserne g1 og g2 under Commando af Corporal Würtz, besat respektivemed 2-12 Pds KK og 2-24 Pds G.K: Reservecorporalerne Olsen og Rasmussen 1 Un-derkorporal og 30 Menige. Endvidere var i Skandsen g1 placeret først2-24 Pds Granatkanoner og senere 2-12 Pds K:K: af 1ste Halvbatterie af 10 Batterie under Kommando af Lieut. Esberg.»

På hvilken av skansene Mads Peter var er det umulig å si. Men at han var der kan vi nok regne som sikker.

Kl 10.30 var de Preussiske styrkene fremme ved de danske forpostene. En heftig ildveksling oppsto hvoretter de danske styrkene trakk seg tilbake til skansene. Danskene oppfattet fortsatt situasjonen slik at det var en mindre Preussiske rekognoseringsstyrke de hadde trefning med, men etter det ble sendt ut en infanteri avdeling med støtte av dragoner for å slå tilbake disse, ble det raskt klart at de sto ovenfor en større styrke som var i ferd med å starte et større angrep på byen. Kaptein Hertel skiver i sin rapport:

«Ved denne Tid blev den ene Bataillon af 3die Regiment beordret frem for at kaste den fjendtlige Kjæde tilbage, hvilket lykkedes , men umiddelbart derpaa trængte en saadan Masse af Infanterie og Artillerie frem som havde samlet sig i det Terrain bag Ornum Bankerne, der er aldeles skjult for Skandserne a og b, at vort Infanteri øieblikkelig blev kastet tilbage til Dækningen mellem Skandserne og Siderne af samme«

De Preussiske styrkene bestod av 10 000 mann mot danskenes 2500. Når de etterhvert fikk frem hele artilleriet sitt hadde de 64 kanoner mot danskenes 20. Så danskene møtte en overlegen styrke, men de hadde tre fordeler. De var beskyttet av skansene, det kom inn tett tåke omtrent samtidig med at de utsendte styrkene ble drevet tilbake til skansene og de hadde detaljert kjennskap til terrenget foran skansene.

Samtidig med at vort Infanterie kastedes tilbage faldt der en saa stærk taage, at man fra Skandserne aldeles ikke kunde see  Fjendens Bevægelse og kun havde Kanonglimtene at rette efter. Paa Grund af det nøie Kjendskab, vi Alle havde til Terrainnet foran Skandserne,
kunde dog Afstanden til og Placementet for det fjendtlige Skyts vistnok til trods for Taagen bedømmes temmelig nøiagtigt, saaledes at vi have al grund til at antage, at Ilden fra skandserne har været temmelig virksom. Af og til lettede Taagen et Øieblik, de fjendtlige Batterier kunde observeres,, og det viste sig da, at Afstandene 6 a 700 Alen , havde været rigtig bedømt

Den kraftigste artillerikamp en startet omtrent kl 12.45, da Preusserne da hadde fått sine kanoner frem til omtrent 500 m fra de danske skansene. Før det hadde de fått frem skyttere som beskøt de danske kanonmannskapene. Særlig i Skanse b forårsaket de en del danske tap. Blant annet Lieut. Klubien som hadde kommandoen over Skanse b. Kaptein Hertel tok selv over på Skanse b etter han falt og ble der til kampene var over. Rifle ilden og tapet av mannskaper tærte på soldatene. I Kaptein Hegels rapport sier han: » Da Ilden vedblev med en aldeles uafbrudt Hæftighed, og flere af Folkene vare falne og saarede, kom der et Øieblik paa Skandserne a og b, hvor Folkene trykkende dem noget og ikke vilde frem fra Brystværnet, men efter at det var lykkedes at overvinde denne øieblikkelige Frygt, vare de saa flinke og freidige, somdet paa nogen maade kunde ønskes, og vedblev saaledes, ligetil Fægtningen var endt

Mannskapene i skansene G 1 og 2 skjøt over Slien mot fremrykkende Preussiske styrker og med det trakk de til seg ild fra de Preussiske kanonene og avledet oppmerksomhet fra a og spesielt b. Fra Kaptein Hegels rapport igjen:

» Paa Skandserne d og g1 og g2 bleve de meget stærkt beskudte med Artilleriild(næste side)men paa grund af Taagen rettedes der for høit, og Compagniet har heldigvisintet Tab paa de Skandser.«

Preusserne rykket fremover med infanteri. 6. Fæstningskompagni svarte med kardesk ild, dvs de ladet kanonene med en sylinder fyllt med mindre kuler slik at kanonene fungerte som en slags hagle. Kaptein Hegel beskrev det slik:

«Hvorvidt der gjordes noget virkeligt Forsøg på Storm mod Skand-serne a og b, kan Compagniet ikke med Bestemthed udsige, men Fjenden var i Colonnebevægelse herimod ad Veien fra Flækkeby paa et Par Hundrede Alens Afstand og blev saa stærkt beskudt med Kardæsker som muligt, og samtidigdermed rykkede en stærk Colonne frem paa den østlige Side af Skandsen b overdet Mosedrag, der gaaer ind fra Slien, den blev modtaget med en saa stærk forenet Infanterie og Kardæskild, at den gjorde omkring og ikke merekom til Syne. Hvor stor en fjendtlig Infanteristyrke, der var imod os,eller hvor mange Batterier, der vare opkjørte imod os, er det Compagniet en Umulighed at have nogen bestemt Mening om, dertil var Ilden den heleTid altfor vedholdende og Taagen for stærk

Samtidig med dette flyttet Preusserne også artilleri fremover, men fikk liten effekt ut av det. De fleste av granatene deres gikk over de danske stillingene. Desverre gikk de videre inn i Mysunde og satte i brann store deler av byen.

Den Preussiske fremrykning stoppet etterhvert opp, og omtrent kl 16 opphørte ildgivningen helt. De danske styrkene gikk seirende ut av den første større trefning i krigen. Og 6. Fæstningskompagni hadde en betydelig del i seieren.

Men seieren var ikke uten kostnad. 6. Fæstningskompagni hadde 6 falne og 7 sårede. 3 av kanonene ble ødelagt, enten av fiendtlig ild eller egen bruk.

Blant danske politikere og folk var den rådende oppfatning at Dannevirke var et solid festningsverk som kunne motstå det Preussisk – Østeriske angrep. I realiteten var den 40 000 mann store danske styrken for liten til å bemanne hele festningsverket og i tillegg var den, selv om det i årene før krigen ble bevilget penger til utbedring og oppgradering, ikke godt nok utbygd. Mer om dette kan leses i Dansk militærhistorie. Det ble derfor gitt ordre om å trekke seg tilbake fra Dannevirke.

Tilbaketrekningen ble gjennomført natten mellom 5 og 6 februar. Ikke alt materiell var mulig å få med og blant annet mange kanoner ble satt igjen etter å ha blitt gjort ubrukelige. Det var vanskelige værforhold under tilbaketrekningen, – 10 grader og nordøstlig vind og veiene var snø og islagte. De vanskelige forholdene gjorde at enda mer materiell måtte etterlates langs veien og minst 10 danske soldater frøs ihjel.

Dybbøl

Anlegget ved Dybbøl besto av 10 skanser som lå på et lå på et høydedrag. De var opprinnelig en flankestilling hvor danske styrker kunne gjøre utfall mot en invaderende hær og man kunne forstyrre forsyningslinjene til styrker som hadde rykket lengre nordover. Tanken var også å binde opp styrker foran stillingen og å beskytte brohodet mot byen Sønderborg. Da de danske soldatene ankom var skansene ikke kampklare og soldatene måtte starte med klargjøring av de.

Skansene lå i linje Sør/Nord. Den sydligste skanse var nr I og den nordligste nr X. 6. Fæstningskompagni var følge kilder i Skanse VII, VIII og IX og mulig X. De var en av 3 Fæsningskompagnier som var ved Dybbøl. De første Prøyssiske styrkene ankom Dybbøl dagen etter de danske. De bygde opp styrkene og ikke lenge etter var de i antall danskene langt overlegne.

I terrenget foran skansene ble det etablert stillinger. Kampene om disse startet 17 Februar og varte i flere uker før de måtte oppgis. 15 Mars innledet så Prøysserne et bombardement av skansene som varte helt frem til de stormet de den 18 April

Også 6 Fæstningskompagni led under bombardementet. Den 10 April ankommer I.C. Asmussen kompaniet. Han skriver følgende:

Samme Dag, den 10. April, marcherede vi saa til Sønderborg. Der var meget for os at se: Soldater, Vognparker og den ødelagte og halvbrændte By. Granater kom der mange af fra Broager og slog ned hist og her i Byen. Samme Aften ved 11-Tiden kom vi saa ud paa Dybbøl, hvor vi blev fordelt i de forskellige Skanser imellem de gamle Konstabler. Jeg kom i Skanse Nr. 8. Skansekommandøren stod og raabte Numre op paa det ny Mandskab for at faa os fordelte til de forskellige Kanoner. Samtidig med os kom der en Afdeling Infanteri ind i skansen for at gøre Skansearbejde, saa der var stuvende fuldt af Mennesker. Mens dette foregik, kom der en Granat og sprang imellem os, 4 døde paa Stedet og mange saaredes. De døde blev lagt til Side, en af disse blev lagt ved Siden af den Kanon, hvor jeg fik min Plads anvist, uden at jeg vidste, han var død. Jeg spurgte ham om forskellige Forhold uden at faa svar. Først da Ambulancen kom om Morgenen Kl. 4 og samlede ham op, opdagede jeg, at min kammerat var død. Den Nat sov jeg heller ikke, og jeg var i Sandhed ved at blive udmattet efter 3 Døgns Vaagen. De gamle forstod jo Forholdene bedre, de gik, paa nogle nær, som stod paa Udkig, ind i Krudtmagasinerne og havde det lunt. Som jeg stod der, forfrossen, sulten og søvnig, lød der i skansen: Øl! Vi kom saa ud og fik øl i vore Kedler, og aldrig har varmt Øl og Smørrebrød vederkvæget mig som den Morgen den 11. April.

Skansene var heller ikke solide nok til å stå i mot det prøyssiske artilleriet da det ikke var brukt moderene betong men tre i konstruksjonen. I hvilken skanse Mads Peter var kan vi og om han i skansen den 18 April eller om han på det tidspunktet lå i reserve bak stillingen kan vi heller ikke vite. Stormen ble innledet med et voldsomt bombardement kl 04 om morgenen. Dette varte frem til kl 10 da selve stormen startet.

Da angrepet startet om morgenen 18 April var det ca 5000 dansker i Skansene og området bak skansene. I tillegg var det ca 6000 mann i reserve ved Sønderborg og på Als. Disse var slitne og utmattede etter lang tids kontinuerlig bombardement. Mot de kom ca 37 000 forholdsvis utvilte prøyssere. Stormen startet mot de sydligste skansene. Kampene var harde og de danske styrkene bet godt fra seg. Den danske 8 brigade som lå i reserve oppfattet først ikke det var et større angrep i gang og de startet motangrep først kl 1030. De nordligste skansene, der 6. Fæstningskompagni var, holdt da fremdeles stand. Skanse VII falt først, de ble omgått falt etter kort kamp. Da var kl blitt 10.45. Skanse VIII Ble forsvart av 1 kompani fra 17 regiment med artilleristøtte fra 6. Fæstningskompagni. De ble så angrepet med 28 kanoner og deretter stormet. Først ved tredje storming falt skansen. Skanse IX ble angrepet av 9 prøyssiske kompanier. Kampene der opphørte da de fleste av forsvarerne hadde falt.

Løytnantene som hadde kommandoen over 6. Fæstningskompagni sine menn i skanse VII og IX ble tatt til fange sammen med flere av sine menn og skrev sine rapporter om kampene fra fangenskap i Posen og Hamburg.

Den 8 brigades motangrep stoppet etter hvert opp og de ble presset bakover mot Sønderborg. Men angrepet hadde hjulpet restene av de danske styrkene å komme seg tilbake til brohodet. Prøysserne fulgte etter og i denne fasen gjorde igjen mannskaper fra 6. Fæstningskompagni en viktig innsats. I.E Asmussen skriver i sin bok:

Da vi efter Retræten fra Dybbøl var samlet paa vor Alarmplads ved Sønderborg Kirkebatteri, kom vor Kaptajn, Hertel, og kommanderede os tilbage over i Brohovedskansen, for der sagde han, stod infanteriet og vilde skyde med Kanonerne, og det kunde vi ikke være bekendt. Det var rigtigt nok; de forstod jo ikke at bruge dem, men de gjorde, hvad de kunde. Vi var straks ca. 30 Mand rede til at følge Kaptajnen og en Korporal Kruse. Da vi kom ned til Sønderborg Kirke og derfra kunde se over paa Dybbøl Mark, hvorledes fjenden stormede frem for at tage Broen, og vi skulde over imod dem, kom den Tanke op i mig: det kommer du vist ikke levende fra; men jeg havde det Sindelag, at hvor jeg blev kommanderet, der vilde Jeg gaa. En gammel troende Mand, som jeg havde tjent, sagde, da jeg tog Afsked med ham, at ban vilde bede for mig, og jeg tror ogsaa han gjorde det; kan være, at Gud paa hans forbøn sendte sin Engel til at bevare mig i denne Kugleregn. Jeg husker tydeligt, hvorledes Kaptajnen og Korporal Kruse – med sin sorte Puddel – gik foran os ned over den nordre Bro. Der faldt mange ogsaa en af vort Skole hold, Jens Jespersen fra Thyholm, faldt der. Vi vilde se efter ham, men Kaptajnen drev stærkt paa at faa os op i Skansen til de 4 Kanoner. Infanteriet kunde jo ikke holde Stand imod den overlegne store Fjendestyrke, som stormede frem, men da vi kom dem til Undsætning og Aabnede en stærk Kardætskild fra de 4 Kanoner maatte Fjenden tilbage med store Tab. Man sagde, at den sidste haarde Kamp i Brohovedskansen varede i 2 Timer, jeg ved det ikke, og hvor mange Storme vi afslog, ved jeg heller ikke, men Jeg ved, at da jeg ovre ved Sønderborg Kirke gav mig Gud i Vold, da gav han mig ogsaa Frimodighed til at gaa efter Kommando op i Skansen og til at gøre, hvad jeg kunde, og staa der uden Frygt til sidste Mand. Da vi gik derfra, var den nordre Bro brændt, og den søndre blev svinget ud, saa Tyskerne fik dog ikke Als den Dag, hvad de vel nok havde gjort Regning paa, men nu var Forbindelsen afbrudt. Under Kanonaden var der kommet to Krudtladninger i den ene af de 4 Kanoner, og da Skuddet gik af, løb Kanonen saa langt tilbage ned i en dyb Grav, at den pegede med Mundingen lige op i Himlen, og dermed var den ubrugelig, – underligt at den ikke sprang. Det sidste vi hørte Jens Jespersen sige, var: hils min gamle Mor. Han kom nok levende ind til København, men døde dér af et Saar i Underlivet.

 Igjen kan vi ikke vite noe om Mads Peters tilstedeværelse, men mange i kompaniet var falt eller tatt til fange, så det er en mulighet han var blant de 30. Artilleriilden og støtte fra det danske panserskipet Rolf Krake stoppet fremrykningen slik at resten av de danske styrkene kunne trekke seg tilbake over sundet til Als og så fikk ødelagt broene over sundet slik at Prøysserne ikke fikk kommet etter.

Da slaget var over hadde danskene mistet ca 4800 mann av de 11000 de hadde. Av disse var ca 700 døde, 550 skadde og 3500 tatt til fange. Med den tids medisinske behandling er det trolig at flere av de skadde senere døde.

Als

Kampene stilnet og den 12 mai ble det inngått våpenhvile og det ble innledet fredsforhandlinger i London. Den skulle i utgansgpunktet var i 1 måned, men ble utvidet med 14 dager.

6. Fæstningskompagni ble forlagt på Sønderborg Slott og de bemannet 2 batterier, Møllebatteriet som lå syd for det som da var bebyggelsen i Sønderborg og Kirkebatteriet som lå nord for byen.

Den 25 Juni brøt forhandlingene i London sammen og den 29 Juni kl 02 om natten gikk Prøysiske styrker til angrep på Als. Angrepet ble gjort i den nordlige del av Alssund. Prøysserne benyttet små båter til å krysse sundet. Dette kom overraskende på de danskene som i det området var tynt bemannet.

Samtidig med overgangen løsnet Prøysisk artilleri ild mot Sønderborg. 6. Fæstningskompagni med sine 2 batterier besvarte ilden så snart det var lyst nok til å se fiendens batterier. Skuddveksling en pågikk i ca 3 timer før den stilnet av. Litt før dette hadde det danske styrker ved det 18. regiment gått til mottangrep ved landsbyen Kær litt lengre nord på Als. Det gikk først bra men de ble så trykket tilbake i til dels harde kamper fra hus til hus i Kær. I disse kampene led danskene det avgjørende nederlaget i krigen. Kl 05.30 ble det gitt ordre til retrett.

6. Fæstningskompagni så først de danske styrkene i full retrett, deretter fikk de selv ordre om å trekke seg tilbake, noe de gjorde etter å ha fornaglet alle kanonene. Kaptein Hertel med store deler av kompaniet trakk ned til Sønderskov hvor det var satt in joller fra kanonbåter. Da de skulle om bord ble de angrepet men fienden ble tvunget tilbake av kardesk skudd fra kanonbåtene. Deretter gikk ombordstigningen greit. De ble først skipet over til halvøyen Kægnes, men kaptein Hertel bestemte seg for å la mannskapet være i båtene da det ikke var klare ordre til hva de skulle gjøre og de ble skipet direkte over til Faaborg på Fyn. En avdeling under løytnant Philip hadde kommet tidligere over til Kægnes fra Sønderskov og slo seg sammen med de som kom med Hertel før overfarten til Faaborg.

En avdeling kommandert av Løytnant Friis trakk seg tilbake ved Hørup og derfra over til Kægnes og ble gjenforent med resten av kompaniet i Faaborg.

Kaptein Hertel rapporterte følgende om tapene i kampen om Als:

Kompagniet havde ingen Saarede eller Døde ved Artillerikampen, men ved Retraiten maa Samme beklage at have mistet to flinke og paalidelige underofficerer, nemlig svensk frivillig Korporal, Gulberg, og Reservekorporal Andersen, og 23 Mand, hvorimellem norsk frivillig Andersen, der havde viist sig særdeles flink og modig under Kampen. Af de 23 Mand vare Størstedelen Sydslesvigere, om hvem det desværre maa formenes, at de have benyttet Leiligheden til at undvige, og det var under de Forhold en Umulighed at paase at ikke en enkelt Mand kunde blive tilbage

Fra Faaborg forlyttet 6. Fæstningskompagni seg til Middelfart hvor de ble utplassert på forskjellige batterier langs Lillebælt. Her ble de til fredslutningen.

Epilog

 Etter kampene om Als okkuperte Østeriske og Prøyssiske styrker hele Jylland. Den Danske regjering ber om våpenvile og den trer i kraft 20. Juli. 1 August ble det under inngått en foreløpig fredsavtale hvor Danmark måtte oppgi hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg. Den 30 Oktober ble den endelige fredsavtalen undertegnet i Wien.

Etter avslutningen av 1. Verdenskrig kom spørsmålet om Slesvig opp igjen. Det ble holdt folkeavstemning i 2 soner, Nord og syd Slesvig om tilhørlighet. I Syd Slesvig var det klart flertall for å tilhøre Tyskland og i Nord Slesvig var det flertall for å tilhøre Danmark. Dette området, som i dag kalles Sønder Jylland ble gjenforent med Danmark den 15 Juni 1920.

Etter Mads Peter ble dimittert dro han hjem til sin eiendom i Mammen. I 1865 giftet han seg på nytt med Laurine Jensen og fikk ytterligere 11 barn. Ved opppussing av låven på gården for en del år tilbake ble det funnet et våpen. HP Christiansen som også er etterkommer foralte meg dette:

Jeg kan fortælle dig da Mads Peter kom tilbage til sin ejendom fra krigen 1864, gemte han sine våben i en kunstig bjælke ude i laden. Mine forældre der senere overtog ejendommen viste det ikke. De havde en bajonet fra krigen de anvendte til at skære snoren på halmballerne over med.

Min fætter der er murer i Mammen hvis mor er en bror til min far kommer i forbindelse med ombygning af laden i forbindelse med de våben som han køber af ejeren, så de er i familiens besiddelse.

Han sendte meg også dette bildet av Mads Peter sitt gevær og fortalte at erindringsmedaljen også fortsatt er i familiens eie.

Mads Peter sitt gevær og bajonett fra krigen i 1864
Video ffra Historiecenteret Dybbøl Banke
  • Kilder
  • Historiecenteret Dybbøl Banke: https://1864.dk/home/
  • 1864.dk: https://1864.dk/krigen-1864/
  • danmarkshistorien.dk: https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/krigen-i-1864-2/
  • Dansk militærhistorie: https://milhist.dk/kampen-om-mysunde-2-februar-1864/
  • Dansk mmilitærhistorie: https://milhist.dk/kampen-ved-dybbol/
  • Wikipedia: https://da.m.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Mysunde
  • Wikipedia: https://da.m.wikipedia.org/wiki/2._Slesvigske_Krig
  •  I. C. Asmussen «Træk af mit liv» (Holstebro 1925

 

Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.