Denne hvaltannen har vi etter Bent Jæger. Den sto lenge hjemme hos oss men den tilhørte Tor, som var den eneste av oss Bent traff før han døde. Tor kalte opp sin første sønn etter Bent og han hadde hvaltannen, men den er nå desverre borte. Vi vet Bent fikk tak i den mens han var på Grønland, men historien bak har i hvert fall ikke jeg hørt før jeg leste om det i vinterberetningene fra 1956-1957, som han skrev mens han bodde og jobbet for Den Kongelige Grønlandske Handel i Uummanaq.
Før jul i 1956 la isen seg tidlig i Uummannaq. Det kom som en overraskelse på befolkningen som blant annet fikk problemer med å få båtene sine på land. Det skapte også problemer for hval som er avhengig av å komme opp til overflaten for å puste. Isen dekket det meste av fjorden og de fikk vanskeligheter med å komme seg ut til åpent hav og de samlet seg ved de få åpne råkene i isen hvor de kunne komme opp for å puste.
Hvalene det var snakk om var Hvithval og Narhval. Narhvalen kalles også for hornhval eller enhjørning på grunn av den lange tannen som stikker ut fra hodet på den. Det er en slik tann dette er.
En av råkene oppsto rett på utsiden Uummanaq noe som skapte et fangst bonnansa. Bent skriver: « nu er alt hvad der kan krybe og gå ud for at skyde de indespærrede dyr. Der bliver storfangst, for en hvidfisk er ikke noget lille dyr, den vejer for det meste mere end en ton, heller ikke narhvalerne er små, og de er udstyret med de kostbare narhvaltænder, som kan blive mere end to meter lange. En sådan tand kan nemt indbringe fra 100-200 kr. »
Byttet ble fraktet inn til byen med hundesleder. Den 17/12 tror Bent det er kommet inn 100 sledelass med hvalspekk inn til byen. Også Bent sine hunder ble brukt. Selv brukte han hundene sine stort sett til fritidsturer men en lokal mann som passet de for han fikk bruke de når han var på fangst. Og han var med på denne fangsten. På kvelden denne dagen kom han til Bent og forærte han en Narhvaltann som veide 5 kg og var 190 cm lang. Tannen hos oss er 180 cm høy men med delen som er nede i foten er den nok noe høyere. I tillegg er jeg usikker på om Bent målte og veide den eller om det var et anslag. Så det er meget mulig at dette er tannen Bent fikk denne kvelden, men han skaffet seg flere etterpå så sikre kan vi ikke være.
En så stor tann som dette var sjeldne og verdifulle og Bent var veldig glad for gaven. Han anslo den han lett ville fått 250 kr for den om han solgte den på Syd Grønland. For å gi en idè om hvor mye det var så tjente Bent på denne tiden ca 1 000 kr pr mnd og det var nok en god lønn på denne tiden. Han var nok litt redd for at foreldrene skulle synes det var en litt for stor gave og at han ikke burde tatt i mot den så han skriver: » Nu vil i måske synes, at det er for stor en gave at tage imod, men det gør ikke noget, da jeg ikke tager noget i leje af mine hunde. Sidste år kørte han med dem hele vinteren, og de sidste to måneder han havde dem, forlangte jeg intet af ham. Ellers er det skik at den som ejer hundene får halvdelen af fangsten.» Og i tillegg ville det å avslå gaven fornærme giveren dybt så han kunne ikke si nei takk. Men han ville betale for den på sin måte ved å la han fortsette å bruke hundene.
Noen dager senere skriver Bent at han skal få laget en kasse til å ha tennene i slik at de ikke skal bli skadet under reisen når han skal hjem til Danmark kommende sommer. Før de pakkes ned må de renses noe han skal bruke julen til. Han tilbyr foreldrene en om de vil ha den stående i stuen. Men bare til låns, han vil ikke skille seg av med de. Og han er veldig bestemt på at det er en ting man ikke skal gjøre med tennene: «Nogen mener, at der kan blive fine lamper ud af sådan en tand, men jeg mener, at en lampe af en narhvaltand er noget af det mest usmagelige man kan tænke sig, så lad vær med at foreslå mig sådan noget, når jeg kommer hjem med dem.»
Om det er Narhvaltannen Bent fikk i gave eller om det er en av de han kjøpte kommer den uansett fra jakten ved Uummannaq før jul i 1956. En jakt som gjorde at det ble mye penger i omløp i byen fra salget av hvalspekk noe som igjen medførte rekordstor julehandel i butikken Bent jobbet i. Mer om dette står det i Vinterberetninger 1956-1957, Perioden nov – 31/12 1956.
